Svein Roger Dahlen

I helga var jeg så heldig at jeg fikk være med Trond Hovland Olsen på rypejakt i øvre Telemark.

Det var fortsatt mye snø i fjellet og isen lå som et lokk over vannene, men i enkelte solhellinger kunne vi se at våren var i anmarsj. Der strakk lyng og gress seg mot vårsola. Trond og jeg stod opp rett etter soloppgang lørdag morgen for å få med oss morgenlyset, men det var lettere sagt enn gjort å finne lirypene. Først da sola stod høyt på himmelen og lyset var blitt hardt fant vi en samarbeidsvillig rypestegg. Den gikk og beitet på en av de få bare flekkene i fjellbjørkeskogen. Det var herlig å høre steggene som klukket rundt oss. Rypesteggen er utrolig flott nå under hamskiftet med sin hvit- og brunspettete fjærdrakt. Vi jaktet på rypene det meste av lørdagen, men utpå ettermiddagen skyet det på og en kald østavind jaget oss tilbake til ei varm hytta.

Søndag ble vi vekket av et par rypestegger rett utenfor hytta. I snødrivet forsøkte vi å nærme oss et rypepar uten hell. Et par harer spratt også mellom de bare flekkene, men det lyktes oss ikke å komme på fotohold. Ingen vet som kjent hvor haren hopper… En enslig trane blåste i trompeten i en liten råk rett i nærheten, men også den tok til vingene da vi kom innenfor synsvidde.

Etter en helg på rypejakt ble jeg ordentlig betatt av lirypa og dens skvaldrende toner.

For noen dager siden tilbrakte jeg et par formiddagstimer ved en liten, idyllisk bekk i hjertet av Grenland. Det er trivelig å postere nedenfor fossen og følge med på nasjonalfuglene som jobber iherdig med å fø årets ungekull.

I slutten av april er det tid for tiurleik. I fjellskogen pleier høneuka å være den siste uka i april. Forrige helg pakket jeg derfor bilen og satte kursen mot tiurskogen. Det hadde kriblet i kroppen i mange dager. Spenningen knyttet seg til hvor sjefen holdt til i år og om røyene hadde entret hovedscenen. Værutsiktene var de beste med rolige vindforhold og sol. De neste tre-fire dagene skulle jeg nyte våren i tiurskogen.

Selv om datoen viste 25. april måtte jeg vasse i en halv meter snø inn til tiurleiken. Rundt enkelte furulegger hadde lyngen kommet fram og det klukket i mange små bekker på veien inn til spillplassen. Kamuflasjeteltet hadde jeg satt opp i påska. Jeg rakk akkurat å innrede boligen min for de neste dagene før sola farget himmelen oransje og krøp bak fjellene i vest.

Det er noe eget å krype ned i soveposen i tiurskogen. Alle lydene, all fuglesangen ved solnedgang og ikke minst alle forventningene. Sansene er skjerpet og jeg pleier å lytte etter tiurene som inntar nattekvistene sine. I det fjerne tutet ei perleugle og de selskapssyke lavskrikene mjauet fra grantrærne like ved. Plutselig braket det i en av furuene bak meg. Jeg slapp ned skuldrene. Sjefen var på plass. Fire-fem andre tiurer inntok nattekvisten sin litt lenger unna. Med et smil om munnen lot jeg Jon Blund føre meg inn i drømmeland. Om noen få timer vil jeg overvære vårens vakreste skuespill.

Rett før klokka fire på morgenen ble jeg vekket av de første forsiktige kneppene. Foreløpig var det for mørkt til å fotografere. Jeg lå og lyttet og hørte at tiuren hadde sluppet seg ned på kollen sin. Den hoppet og flakset, flakset og hoppet. Etter kort tid ble jeg vár en annen flaksing. Det var røyene som entret scenen. Jeg myste gjennom glugga i teltet. Fem røyer kunne skimtes i det kjølige, blå morgenlyset. Nye vingeslag hørtes mellom tiurens knepping og saging.

Gradvis ble natta visket ut. Åtte røyer var omringet av sjefstiuren som jobbet intenst med å holde dem samlet. Fire andre røyer fulgte med fra tilskuerplass i den gamle, tørre furua. Tiuren var i ekstase. Det samme var fotografen som bivånet det hele fra første rad. De første bildene hadde funnet veien til minnekortet. Herlig!

Flere tiurer lusket bak trestammene som omkranset leiksentrum og sendte sjefen misunnelige blikk som hadde klart å samle hele haremet. Brått kom en av rivalene for nær og sjefen var raskt ute med å jage den. På baksida av kollen hørtes et skikkelig basketak. Gamlefar kom raskt tilbake med et tydelig sår under nebbet. Fjærpryden bar preg av at han hadde vært ute en vårdag før.

Den første morgenen holdt gamlefar det gående til nærmere klokka ni før han forsvant bak noen granlegger og ble borte for godt. Det hadde vært en drømmestart på årets leik.

Tilbake på hytta ventet begge smurfene og mor med frokost til den største tiurfanten. Neste natt var det deres tur til å overvære vårens vakrestet skuespill.

Søndag morgen, med hele familien på første rad, holdt sjefen en flott forestilling for oss. Han samlet seks røyer på kollen sin og holdt spillet gående til klokka ti på formiddagen. Tre rivaler hadde også vært innom i et forsøk på å lure med seg ei røy eller to. Først da sola hadde kommet godt opp på himmelen kunne to trengte smurfer få gjort sitt nødvendige ærend bak nærmeste gran.

Den største tiurfanten strålte i kapp med vårsola over å ha fått vist denne naturskatten for resten av familien. Uheldigvis måtte mor og barn måtte hjem til skole og jobb på mandag, mens jeg selv tilbrakte to netter til i tiurskogen.

Tirsdag formiddag pakket jeg selv sammen fotoutstyr og telt etter fire netter på tiurleik. Årets leik var på hell. Jeg hadde truffet godt med høneuka og opplevde drømmedager i tiurskogen. Allerede har jeg begynt å drømme om en ny vår i tiurens rike…

Helga før påske oppdaget jeg et haukuglereir i Vinje.

En skitur fra hytta i Vinje førte meg ved en tilfeldighet til et haukuglereir. Vi stoppet et par minutter for å ta en kort hvil før vi skulle ta fatt på noen bratte bakker. Svigerfar begynte å fantasere om hva den gamle, tørre furua som stod foran oss lignet på for ungene. Da jeg tok tørrtreet i nærmere i øyesyn, så jeg at det var et større hull under toppen. Jeg tok fram den lille kikkerten jeg hadde i lomma, men jeg klarte ikke å se om det var noe i hullet. Rundt åpningen i stammen hang det noen fjærrester. Nysgjerrigheten førte meg bort til den flere hundre år gamle furua. Jeg hadde en gang lest at ugler kunne titte ut dersom man kloret litt på stammen. Jeg gjorde som jeg hadde lest og plutselig fløy en haukugle ut av hullet og satte seg i et tre et lite stykke unna. I et annet tre oppdaget jeg en annen haukugle. Det var selvfølgelig hunnen som lå på reir og hannen som satt i tretoppen. For ikke å forstyrre mer en vi hadde gjort, begynte vi på motbakkene som lå foran oss.

Søndag tok jeg turen tilbake for å se til uglereiret. Da så jeg tydelig i kikkerten at hunnen lå på egg i reiret. Hannen fant jeg til slutt i ei furu. Denne gangen var 600mm med og jeg fikk tatt et par bilder før jeg lot uglene få være i fred. Det skal bli spennede å se om paret får fram noen unger i løpet av våren.

For et par uker siden tilbrakte jeg årets første natt med himmelen som tak.

Det var en klar vårkveld da turkamerat Jostein og jeg tok en spontantur ut i godseier Løvenskiolds skoger. Vi kom oss ikke av gårde før sola var i ferd med å krype ned bak fjellene i vest. Derfor ruslet vi ikke dypt inn i godseierens skog før vi fant en leirplass for natta. Mens vi sanket ved til leirbålet, ble himmelhvelvingen gradvis fylt med blinkende stjerner og en månesigd viste seg i sørvest. En fyrstikk forvandlet tyriflisene til en lysende oase i mørket. Vi lente oss tilbake og lot flammene fange blikkene våre. Kun en liten vårbekk og knitring fra bålet brøt stillheten. Lenge satt vi og myste inn i flammene. Bålvarmen gjorde oss døsige og ved midnatt krøp vi ned i hver vår sovepose. Før jeg sovnet ble jeg liggende å stirre inn i det uendelige og jeg kjente hvor godt det var å ligge der ute under stjernene. Til slutt kom Ole Lukkøye og lurte meg med inn i drømmeland.

Det sies at et bilde forteller mer enn tusen ord. Ikke alltid, ikke denne gang.

For noen dager siden pakket jeg sekken og dro til skogs på leting etter en av tiurens spillplasser. Det var en klar vårmorgen og nattens kuldegrader hadde lagt et lite rimlag over skogbunnen. Et fossekallpar hilste meg velkommen mens jeg ruslet langs elva og bokfinkens strofer holdt meg med selskap på min ferd mot det ukjente.

En tung fotosekk gjorde panna heit og ryggen svett. Vel framme ble fotoutstyret forlagt inntil en furulegg og bare kikkerten fikk bli med videre på turen. Det første som støkket meg var et jerpepar i det jeg krysset en liten vårbekk. Heldigvis lå jerpepipa i bukselomma fra en tidligere tur. Med sin tynne stemme svarte jerpa på mine lokkende toner. Neste gang får jeg vie jerpeparet mer oppmerksomhet. Jeg måtte videre, det var tiurens spillplass som var mitt ærend denne gang. Derfor ble gammalskauen saumfart etter beitetrær og hver minste knause etter spillskit.

Selv om skogbunnen hadde noen gamle sår etter skogsmaskiner, var det for det meste en inntakt skog jeg beveget meg i. Det var en godt voksen furuskau med vridde, krokete stammer og greiner. Innimellom den glisne furuskauen lå det mosebelagte fjellknauser. Mellom høydedragene møtte jeg snødekte og vårblaute myrer. I fantasien min så jeg for meg utallige spillplasser. Her og der hadde det riktignok sittet en tiurfant og lagt fra seg sine spor, men jeg kunne ikke finne noe som tydet på en leikplass. Etter å ha saumfart et ganske stort skogsområde, hadde jeg kun støkket en tiur og firer orrhaner. Jeg burde ha sett flere tiurfanter og røyer dersom det var en spillplass i nærheten. Heldigvis er naturen uforutsigbar og ikke alltid så enkel å lese.

Noen spillplass klarte jeg ikke å finne denne dagen. Derimot fant jeg mange dyretråkk, og det var liten tvil om at jeg befant meg i hjortedyras rike. Etter sporene å dømme, fulgte jeg i både rådyrenes, hjortens og elgenes fotefar. Det ble med et lite glimt av ei elgku som forsvant mellom noen furutrær, men jeg hørte flere dyr som fikk fart på seg når jeg nærmet meg. Mitt nye område hadde mange opplevelser å by på og flere fotoprosjekter ble født mens jeg ruslet der i skauen.

På min rusletur ble stillheten stadig avbrutt av spettenes tromming i tørrtrærne. Først var det svartspetten som overdøvet ruteflyet som var på vei vestover. Deretter stjal en tretåspett min oppmerksomhet. Dessverre lå 600mm min i fotosekken på trygg avstand.

Etter mange timer i skauen måtte jeg avbryte letingen på grunn av andre gjøremål. Sola hadde varmet hele dagen og på hjemveien smilte både blåveis og hestehov til meg fra vegkanten. En sitronsommerfugl og en sørgekåpe satte også pris på blomstene som tittet fram i vårsola. Hyggelig var det også at en musvåk holdt meg med selskap på vei tilbake til bilen.

Dagen hadde gitt meg mange fine opplevelser og jeg hadde forelsket meg i et nytt, spennende skogsområde. Siden kamera forble i sekken, er det ordene som får fortelle min historie denne gang.

Den siste tida har jeg jobbet med en ny nettside fra WordPress. Det er en enkel side med blogg og galleri. Den gamle «blogspot-bloggen» kommer derfor ikke til å bli oppdatert i framtida. Jeg hadde håpet jeg kunne importere de gamle blogginnleggene til min nye blogg, men det har jeg ikke lykkes med. Derfor har jeg laget en lenke til min gamle blogg under fanen «blogg». Nye blogginnlegg vil heretter bli lagt inn på www.srdahlen.com. Jeg håper mange vil ta turen innom den nye sida i ny og ne. Dere er velkommen alle sammen. Legg gjerne igjen en kommentar. Det er både hyggelig og motiverende.

Svein