På leting etter tiurens spillplass
Det sies at et bilde forteller mer enn tusen ord. Ikke alltid, ikke denne gang.
For noen dager siden pakket jeg sekken og dro til skogs på leting etter en av tiurens spillplasser. Det var en klar vårmorgen og nattens kuldegrader hadde lagt et lite rimlag over skogbunnen. Et fossekallpar hilste meg velkommen mens jeg ruslet langs elva og bokfinkens strofer holdt meg med selskap på min ferd mot det ukjente.
En tung fotosekk gjorde panna heit og ryggen svett. Vel framme ble fotoutstyret forlagt inntil en furulegg og bare kikkerten fikk bli med videre på turen. Det første som støkket meg var et jerpepar i det jeg krysset en liten vårbekk. Heldigvis lå jerpepipa i bukselomma fra en tidligere tur. Med sin tynne stemme svarte jerpa på mine lokkende toner. Neste gang får jeg vie jerpeparet mer oppmerksomhet. Jeg måtte videre, det var tiurens spillplass som var mitt ærend denne gang. Derfor ble gammalskauen saumfart etter beitetrær og hver minste knause etter spillskit.
Selv om skogbunnen hadde noen gamle sår etter skogsmaskiner, var det for det meste en inntakt skog jeg beveget meg i. Det var en godt voksen furuskau med vridde, krokete stammer og greiner. Innimellom den glisne furuskauen lå det mosebelagte fjellknauser. Mellom høydedragene møtte jeg snødekte og vårblaute myrer. I fantasien min så jeg for meg utallige spillplasser. Her og der hadde det riktignok sittet en tiurfant og lagt fra seg sine spor, men jeg kunne ikke finne noe som tydet på en leikplass. Etter å ha saumfart et ganske stort skogsområde, hadde jeg kun støkket en tiur og firer orrhaner. Jeg burde ha sett flere tiurfanter og røyer dersom det var en spillplass i nærheten. Heldigvis er naturen uforutsigbar og ikke alltid så enkel å lese.
Noen spillplass klarte jeg ikke å finne denne dagen. Derimot fant jeg mange dyretråkk, og det var liten tvil om at jeg befant meg i hjortedyras rike. Etter sporene å dømme, fulgte jeg i både rådyrenes, hjortens og elgenes fotefar. Det ble med et lite glimt av ei elgku som forsvant mellom noen furutrær, men jeg hørte flere dyr som fikk fart på seg når jeg nærmet meg. Mitt nye område hadde mange opplevelser å by på og flere fotoprosjekter ble født mens jeg ruslet der i skauen.
På min rusletur ble stillheten stadig avbrutt av spettenes tromming i tørrtrærne. Først var det svartspetten som overdøvet ruteflyet som var på vei vestover. Deretter stjal en tretåspett min oppmerksomhet. Dessverre lå 600mm min i fotosekken på trygg avstand.
Etter mange timer i skauen måtte jeg avbryte letingen på grunn av andre gjøremål. Sola hadde varmet hele dagen og på hjemveien smilte både blåveis og hestehov til meg fra vegkanten. En sitronsommerfugl og en sørgekåpe satte også pris på blomstene som tittet fram i vårsola. Hyggelig var det også at en musvåk holdt meg med selskap på vei tilbake til bilen.
Dagen hadde gitt meg mange fine opplevelser og jeg hadde forelsket meg i et nytt, spennende skogsområde. Siden kamera forble i sekken, er det ordene som får fortelle min historie denne gang.
Legg igjen en kommentar