Svein Roger Dahlen

Etter å ha lett etter dyreliv langs vestsiden av Edgeøya, satte vi kursen mot Spitsbergen igjen. Det skulle vise seg å bli en lang fredag gjennom pakkis før vi nådde Isbukta på østsiden av Spitsbergen.

Mellom Edgeøya og Spitsbergen møtte vi på pakkis. De var is så langt øyet kunne se, og MS Malmø måtte smyge seg frem mellom isflakene på sin vei mot åpnere farevann. Det var ingen isbjørn å se i pakkisen, men en og annen selv dukket opp foran båten.

Etter å ha krysset Storfjorden nådde vi Isbukta. Der ble vi møtt av speilblankt hav og et fantastisk flott landskap som speilet seg i sjøen.

Fra Isbukta gikk turen videre rundt Sørkapp igjen. Det var bare å innse at vi hadde satt kursen i retning Longyearbyen igjen og at turen nærmet seg veis ende, dessverre. Men vi hadde tid til en ny tur innom Hornsund på tilbakeveien. Isbjørnen vi hadde tilbrakt noen timer sammen med tidligere i uka var borte.

Etter vårt andre nærmøte med kongen av Svalbard, krysset vi Storfjorden og fortsatte vår søken etter nye opplevelser langs Edgeøya øst for Spitsbergen. Det ble ingen nye nærmøter med isbjørn, men vi fikk hyggelige møter med flere av Svalbards andre arktiske innbyggere.

På vestsiden av Edgeøya tok vi zodiakene i bruk ved Russebukta for å komme tettere på fugl, rein, polarrev og hvalross. Vi fikk noen trivelige timer sammen med ærfugl, praktærfugl, svømmesniper og haveller. Det gjorde heller ikke noe at både rein og rev ruslet på land mens vi fotograferte fugl. Høydepunktet ble likevel nærmøtet med noen tonn hvalross.

Tre store hvalross ble oppdaget på et isflak. Vi fikk et skikkelig nærmøte da hvalrossene veltet seg ut i sjøen noen få meter fra båtene våre.

Etter ekspedisjonens første isbjørnmøte i Hornsund, satte MS Malmø kursen videre sørover og østover mot Sørkapp og Storfjorden. Storfjorden ligger på østsiden av Svalbard mellom Spitsbergen og Edgeøya. Her fortsatte vår søken etter nye møter med polare fugler, sel og isbjørn og ikke minst et fantastisk landskap.

I Storfjorden søkte vi først etter dyreliv langs østsiden av Spitsbergen. Både i Hambergbukta og Kvalvågen ble kikkerten flittig brukt på leting etter den store, hvite bjørnen. Mens vi søkte etter dyreliv langs østkysten traff vi på storkobbe, flokker med polarlomvi, noen smykker av isfjell og en isbjørn som gjemte seg i isen på langt hold. Først da vi kom helt opp til iskanten fikk vi et nytt nærmøte med kvitebjørn.

Det var ingen isbjørner i St. Jonsfjorden som vi håpet på. Kursen ble derfor satt sørover mot Hornsund. Der skulle det være en isbjørn som holdt til ved et selkadaver. Fra St. Jonsfjorden til Hornsund var det en transportetappe på 12 timer. Spitsbergen var langt større enn jeg hadde forestilt meg før avreise til Arktis. 

I Hornsund fikk vi turens første møte med kongen av Svalbard. En stor hannbjørn holdt til ved et selkadaver. MS Malmø ankret opp i Burgerbukta og vi nærmet oss isbjørnen med zodiakene. Isbjørnen lå bare 70-80 meter fra vannkanten, men den viste liten interesse for oss da båtene våre gled rolig mot den. Jeg kjente godt spenningen i kroppen. Mitt første nærmøte med verdens største bjørn!

Hannbjørnen var ikke av det nysgjerrige slaget. Den var mest opptatt av selkadaveret og ta livet med ro. Den spiste, slappet av og spiste litt mer. Slik gikk timene.

Først da vi nærmet oss midnatt var isbjørnhannen fornøyd med vårt nærvær og ruslet sin vei. Mens vi var på vei tilbake til MS Malmø etter fotoshooten med isbjørnen, ble det oppdaget en knølhval på motsatt side av fjorden. Vår guide gav full gass for å komme nærmere hvalen. Vi var heldige og knølhvalen viste oss halefinnen før den dykket.

Etter møtet med både isbjørnen og knølhvalen dro vi tilbake til MS Malmø. Ferden gikk nå videre innover Hornsund mot Hornbreen for å lete etter mer dyreliv. Det var et vakkert landskap innerst i Hornsund, men noen flere isbjørner fant vi ikke.

Kursen ble satt videre sørover mot Sørkapp og Storfjorden.

Søndag 11. juni startet min Svalbardekspedisjon på MS Malmø sammen med WildPhoto Travel og Stavanger foto. Vi var 14 naturfotografer pluss guidene Roy Mangersnes og Martin Enckell. Åtte dager med nye, unike naturopplevelser lå foran oss. Endelig skulle jeg få oppleve arktiske Svalbard på nært hold. Det kriblet godt i kroppen i det MS Malmø gikk fra kai i Longyearbyen.

MS Malmø satte kursen vestover mot St. Jonsfjorden der det var blitt observert flere isbjørner noen dager i forveien. På veien ut Isfjorden ble vi ønsket velkommen av havhestene. Disse stormfuglene skulle holde oss med selskap under hele ekspedisjonen. Under de lengre transportetappene ble det tatt noen tusen havhestbilder.

Det viste seg at isbjørnene hadde forlatt St. Jonsfjorden. Landskapet som møtte oss i fjorden var majestetisk, og tåka som kom sigende over land dempet det harde lyset og skapte en fin stemning. Inne i fjorden møtte isbreene havet, og foran blåisen lå flere ringsel og tok livet med ro, mens en storkobbe hadde funnet et passende isflak.

Vanligvis fortsetter ekspedisjonen langs vestkysten til den nordvestre delen av Spitsbergen og mot Hinlopenstredet. Nå i juni lå det det for mye is nord for Spitsbergen til å komme gjennom til Hinlopen. Derfor fortsetter vår ekspedisjon sørover og østover.

I lange tider har jeg hatt en drøm om å besøke Svalbard. I juni gikk min store drøm i oppfyllelse da jeg fikk oppleve den arktiske øygruppa på nært hold. I ti dager kom jeg tett på landskap, dyreliv og klima ved 78 grader nord.

De to første dagene tilbrakte jeg i og rundt Longyearbyen. I midten av juni hadde midnattsola sørget for at vinteren var på full retrett og det var blitt mye barmark rundt byen, innover Adventdalen og Bjørndalen. Snøen lå fortsatt i fjellsidene. Med midnattsola og varmere dager gikk rype, polarrev og rein gode tider i møte. Flere av trekkfuglene hadde også ankommet øya.

Ingen fugl kan måle seg med den majestetiske kongeørna når det gjelder råskap og styrke. Til tross for sin styrke og overlegenhet er den svært sky og forsiktig. Med sitt kvasse og årvåkne blikk er den alltid på utkikk etter farer til tross for at den troner øverst i næringskjeden. Det har blitt noen nærmøter med kongeørna de siste årene, men jeg blir like bergtatt av denne fantastiske rovfuglen ved hvert eneste møte.

Styggemann er den høyeste toppen i Skrimfjella med sine 872 meter. Forleden tilbrakte jeg ei natt under stjernene på den populære toppen, og jeg fikk overvære en nydelig soloppgang. Østhimmelen glødet og i nordvest badet Gaustatoppen i pastell. Den klare høstlufta gjorde utsikten fra toppen majestetisk, med høstgule myrer og blinkende tjern i alle retninger.

I slutten av april er det tid for tiurleik. Tankene mine har for lengst besøkt tiurskogen. Forventningene har hatt tid til å bygge seg opp. Minnene fra i fjor er mange og gode. Hvordan blir det i år? Trugene knaser på skaren i det jeg rusler inn i storfuglens rike med en blytung sekk på ryggen og en sovepose og et reinskinn under armene. Selv om det fortsatt ligger godt med snø, kan lyngen under de store furuleggene bade seg i vårsola. En liten vårbekk klukker forsiktig i det jeg nærmer meg spillplassen. Alt er tilsynelatende som det pleier å være. Den lille, snødekte myra med den lille knausen ligger foran meg, og den gamle, tørre krokfurua har overlevd vestavindene siden i fjor. Det er herlig å være tilbake.

Mens jeg rusler rundt på spillplassen for å se etter spor, kommer jeg over en stor fjærhaug under en av de glisne beitefuruene. Det er ikke tvil. En tiurfant får ikke oppleve vårens vakreste eventyr. Hvilke ubudne gjester har vært på besøk? Er det kongeørna, hønsehauken eller måren? Tenk om det er gamlefar som har blitt tatt av dage? Tankene er mange.

Jeg kryper ned i den varme vinterposen med en viss usikkerhet, men aller mest spenning i det sola forsvinner bak fjellene i vest. Som vanlig ligger jeg og lytter etter storfugler som slår seg inn på nattekvisten. Jeg ligger lenge og lytter. Jeg hører flere fugler, men det virker som de slår seg inn langt unna. En viss bekymring melder seg. Tenk om det er ny sjef i år som kommer til å samle røyene på en av de mange andre knausene i tiurskogen. Jeg blir urolig og det er vanskelig å få sove.

Det blir ei natt med lite søvn. Klokka fire hører jeg den første sagingen fra en tiur. Optimistisk reiser jeg meg opp å myse ut gjennom teltglugga. Ingen tiur å se. Skepsisen vokser i meg. Det er noe som ikke stemmer. Sjefen pleier alltid å være tidlig i gang med spillet sitt. Jeg kryper ned i posen igjen og dupper av. Flere ganger er jeg oppe for å se om tiuren har entret scenen. Først klokka halv åtte dukker en tiurfant opp på knausen foran meg. Den er omkranset av røyer, mange røyer. Det sitter røyer i trærne også. Jeg teller 15-16 spraglete røyer. Skuldrene faller på plass.

Tiuren spiller og spiller. Noen røyer ligger flate og venter på noe godt, men mest vandrer de usikkert rundt og veksler mellom å oppholde seg på bakken og i trærne. En rival nærmer seg uten at den nye sjefen bryr seg. Merkelig! Vanligvis er sjefen rask med å vise hvem som bestemmer. Et par røyer blir paret innenfor synsvidden.

Plutselig forsvinner tiurfanten utfor lia og noen røyer dilter etter. Noen er på vei til en annen tiur som spiller på sin kolle. Fra teltet høres et kraftig basketak. Tunge vingeslag. Det pågår lenge. Foran meg ligger knausen livløs. Var det alt? Forestillingen hadde knapt pågått en times tid. Tilbake sitter jeg som et stort spørsmålstegn.

Etter en stund dukker en tiur opp på knausen, men det er ikke han som samlet røyene tidligere. Det er jo tiuren som spilte på oversiden av teltet. Var det han som gikk av med seieren i basketaket? Røyene er sporløst borte. Hører kun en og annen som flyr mellom de grove furuene lenger nede i lia.

Utpå formiddagen rusler jeg rundt i tiurskogen. Nattens lille lag med nysnø viser tiurtråkk overalt. Tankene svirrer. Skal jeg flytte teltet før neste natt? Uansett er det nærmest bingo hvor jeg plasserer det. Jeg velger å la det stå.

Neste morgen er det ikke en fugl å se foran teltet. Jeg hører flere tiurer som spiller på sine knauser i utkanten av sentrum. Det tyder på at røyene er på søken etter en ny tiurfant som kan føre nye storfuglgenerasjoner videre. Tilbake sitter jeg litt slukøret og forvirret, men samtidig takknemlig for at jeg har fått oppleve en bit av naturens uforutsigbare gang. Neste vår er jeg tilbake i tiurskogen på samme sted til samme tid.

I år som i fjor tilbrakte jeg et par påskenetter på en liten orrfuglleik en kort rusletur fra hytta. Leiken befinner seg på en fjelltopp ca.1000 moh. Langfredag morgen ble jeg vekket av en orrhane som buldret på utsiden av teltet. Tåka drev over toppen og orrhanen kunne skimtes fra teltglugga. Tåkemorgenen skapte nye, spennende motiver. Foreløpig var det bare tre-fire orrhaner som hadde funnet veien til leiken, men det buldret i flere himmelretninger. Får håpe flere våryre orrhaner entrer scenen i ukene som kommer.