Tilbakeblikk
For snart et år siden hadde jeg min andre fototur til den arktiske øygruppa Svalbard. Turen fant sted i midten av april. Med håp om kulde, magisk vinterlys, nydelige soloppganger og solnedganger, satte vi til sjøs med MS Origo. På denne tida av året fremstod Svalbard like barskt og ugjestmildt som arktisk er.
Seilasen med MS Origo og WildPhoto Travel gikk denne gang langs vestkysten av Spitsbergen. På min første ekspedisjon med WildPhoto dro vi sørover og østover. «Vinterturen» gav meg muligheten til å bli kjent med nye områder av Spitsbergen.
Svalbard i april betydde fortsatt full vinter. Landskapet var hvitt, rent og uberørt. Kun de bratteste fjellsidene og det bunnløse havet skapte mørke kontraster til snø og is. Til tross for at jeg kun har besøkt Spitsbergen på forsommeren en gang tidligere, må det jomfruelige vinterlandskapet være det vakreste.
Håpet var sterk kulde og klarvær, men i løpet av den åtte dager lange ekspedisjonen var det mest nullføre, lavt skydekke og ruskevær ombord på MS Origo. Opplevelsen av en storm på havet kommer jeg til å huske lenge.
I midten av april var fuglelivet sparsomt. Trekkfuglene hadde ennå ikke ankommet øygruppa, men havhesten ble en trofast følgesvenn. Kongen av arktis har større områder å boltre seg på vinterstid, derfor var han også vanskeligere å finne, men noen få isbjørner på trygg avstand fikk vi øye på. Sel og hvalross dukket jevnlig opp der de tok livet med ro på et isflak. Rundt Longyearbyen ruslet svalbardrein og beitet.
Har man først vært på Svalbard, er det vanskelig ikke å lengte tilbake. Slik er det også med meg. Foreløpig har jeg bare opplevd en liten bit av Svalbard, og jeg kan ikke vente til muligheten byr seg igjen.
