Dramatikk og forvirring i tiurskogen
I slutten av april er det tid for tiurleik. Tankene mine har for lengst besøkt tiurskogen. Forventningene har hatt tid til å bygge seg opp. Minnene fra i fjor er mange og gode. Hvordan blir det i år? Trugene knaser på skaren i det jeg rusler inn i storfuglens rike med en blytung sekk på ryggen og en sovepose og et reinskinn under armene. Selv om det fortsatt ligger godt med snø, kan lyngen under de store furuleggene bade seg i vårsola. En liten vårbekk klukker forsiktig i det jeg nærmer meg spillplassen. Alt er tilsynelatende som det pleier å være. Den lille, snødekte myra med den lille knausen ligger foran meg, og den gamle, tørre krokfurua har overlevd vestavindene siden i fjor. Det er herlig å være tilbake.
Mens jeg rusler rundt på spillplassen for å se etter spor, kommer jeg over en stor fjærhaug under en av de glisne beitefuruene. Det er ikke tvil. En tiurfant får ikke oppleve vårens vakreste eventyr. Hvilke ubudne gjester har vært på besøk? Er det kongeørna, hønsehauken eller måren? Tenk om det er gamlefar som har blitt tatt av dage? Tankene er mange.
Jeg kryper ned i den varme vinterposen med en viss usikkerhet, men aller mest spenning i det sola forsvinner bak fjellene i vest. Som vanlig ligger jeg og lytter etter storfugler som slår seg inn på nattekvisten. Jeg ligger lenge og lytter. Jeg hører flere fugler, men det virker som de slår seg inn langt unna. En viss bekymring melder seg. Tenk om det er ny sjef i år som kommer til å samle røyene på en av de mange andre knausene i tiurskogen. Jeg blir urolig og det er vanskelig å få sove.
Det blir ei natt med lite søvn. Klokka fire hører jeg den første sagingen fra en tiur. Optimistisk reiser jeg meg opp å myse ut gjennom teltglugga. Ingen tiur å se. Skepsisen vokser i meg. Det er noe som ikke stemmer. Sjefen pleier alltid å være tidlig i gang med spillet sitt. Jeg kryper ned i posen igjen og dupper av. Flere ganger er jeg oppe for å se om tiuren har entret scenen. Først klokka halv åtte dukker en tiurfant opp på knausen foran meg. Den er omkranset av røyer, mange røyer. Det sitter røyer i trærne også. Jeg teller 15-16 spraglete røyer. Skuldrene faller på plass.
Tiuren spiller og spiller. Noen røyer ligger flate og venter på noe godt, men mest vandrer de usikkert rundt og veksler mellom å oppholde seg på bakken og i trærne. En rival nærmer seg uten at den nye sjefen bryr seg. Merkelig! Vanligvis er sjefen rask med å vise hvem som bestemmer. Et par røyer blir paret innenfor synsvidden.
Plutselig forsvinner tiurfanten utfor lia og noen røyer dilter etter. Noen er på vei til en annen tiur som spiller på sin kolle. Fra teltet høres et kraftig basketak. Tunge vingeslag. Det pågår lenge. Foran meg ligger knausen livløs. Var det alt? Forestillingen hadde knapt pågått en times tid. Tilbake sitter jeg som et stort spørsmålstegn.
Etter en stund dukker en tiur opp på knausen, men det er ikke han som samlet røyene tidligere. Det er jo tiuren som spilte på oversiden av teltet. Var det han som gikk av med seieren i basketaket? Røyene er sporløst borte. Hører kun en og annen som flyr mellom de grove furuene lenger nede i lia.
Utpå formiddagen rusler jeg rundt i tiurskogen. Nattens lille lag med nysnø viser tiurtråkk overalt. Tankene svirrer. Skal jeg flytte teltet før neste natt? Uansett er det nærmest bingo hvor jeg plasserer det. Jeg velger å la det stå.
Neste morgen er det ikke en fugl å se foran teltet. Jeg hører flere tiurer som spiller på sine knauser i utkanten av sentrum. Det tyder på at røyene er på søken etter en ny tiurfant som kan føre nye storfuglgenerasjoner videre. Tilbake sitter jeg litt slukøret og forvirret, men samtidig takknemlig for at jeg har fått oppleve en bit av naturens uforutsigbare gang. Neste vår er jeg tilbake i tiurskogen på samme sted til samme tid.
