Et sted mellom høye fjell og bratte bakker ligger et av fiskeørnas riker. I disse dager forbereder årets ungekull seg på den lange reisen mot fjernere himmelstrøk. Fortsatt kommer fiskeørnhannen med matforsyninger til neste generasjon, men ungene tar seg flere og lengre turer og de prøver forgjeves å stupe etter fisk på egenhånd. Om ikke mange dager setter de kursen sørover og ungene må klare seg på egne vinger…
I slutten av juli ble sjø og strand byttet ut med fjell og vidde. Utgangspunktet var Songavatnet i Vinje i Telemark. En blytung ryggsekk ble salet opp og ferden innover fjellet begynte. Det tok ikke lang tid før flere titalls fluer, mygg og klegg slo følge og holdt meg med selskap langs stien. Heiloen ønsket meg velkommen til Hardangervidda nasjonalpark i de siste bakkene før Saltpyttflotti og Saltpytthytta.
Vidda viste seg fra sin vakreste side. Sola skinte fra en nærmest skyfri himmel og temperaturen hadde krøpet gått opp på tjuetallet. Det lå fortsatt snø i nordhellinger og skyggedaler og små bekker glitret i fjellsidene. Landskapet vekslet mellom karrige nuter og egger og mer grønne, frodige dalbunner. En og annen fargerik fjellblomst fanget humlenes interesse mellom lav og stein. I tre dager loffet jeg rundt med kamera i disse omgivelsene og fikk noen smakbiter av Hardangervidda. Det ble møte med flere av fjellets karakterfugler og ikke minst en flokk med villrein.
Høydepunktet på vidda var nærmøtet med en villreinflokk. Jeg tok en hvil på en stein på østsiden av Saltpytteggi da jeg hørte reinsdyra komme løpende. Med kikkerten fulgte jeg flokken opp mot toppen av Reinshornet hvor den stoppet for å beite. Etter å ha beitet en stund, forsvant flokken ned fjellsida og ble borte i en kløft ved foten av hornet. Med vinden imot heiv jeg 600mm på skuldra og beveget meg mot kløfta. De siste hundre meterne smøg jeg som en elitesoldat mellom steinene i et håp om ikke å bli oppdaget. På en snøflekk foran meg stod hele flokken. Avstanden mellom oss var kanskje 100-150 meter. Reindsyra holdt seg samlet i en sirkel og beveget seg slik rundt på snøen. Antakelig var det for å holde plagsomme insekter på avstand. Jeg satt i skjul bak en stein i over en halv time og bivånet det hele før flokken forsvant videre.
Saltpytteggi strekker seg 1583 meter inn i himmelen. Derfra hadde jeg vidsyn innover vidda. Hårteigen reiste seg som en hatt i nordvest og i nord dekket Hardangerjøkulen horisonten. I øst ruvet Telemarks stolthet, Gaustatoppen. Jeg følte meg liten på Europas største høyfjellsplatå og inntrykkene var store.
På hjemturen ble det mange stopp langs fjellbekkene for å slukke tørsten og hvile såre føtter og ømme skuldre. Vidda gav mersmak. Det blir helt sikkert ikke siste gang kamera og jeg finner veien til høyfjellet…
